Fra barbari til dialogens århundre?

Vi har gått fra et religiøst autoritært samfunn til å bli en pluralistisk nasjon. Dette århundret må bli dialogens århundre, skriver Inge Eidsvåg.

Av Inge Eidsvåg.

For ca. 1000 år siden bestemte den norske kongen gjennom Frostatingsloven «at kvar ein mann skal vera kristen i dette kongeveldet», mens «heiden mann» måtte forlate landet fortest mulig. Skulle man bo i Norge, måtte man bekjenne seg til kristendommen, det vil si den katolske lære.

500 år senere, i året 1537, innførte Kong Christian den 3. reformasjonen i Danmark-Norge. Den lutherske lære skulle nå erstatte den katolske, og religionen ble skjeftet direkte til staten. Fra nå av var det den eneveldige Kongen som var kirkens øverste herre. Han utnevnte prester og biskoper, bestemte liturgi og religionsopplæring, vernet riket mot vranglærere og oppviglere.
Det ble forbudt for mennesker med annen tro enn den lutherske å komme til Norge. (”Fremmedartiklene”) De som kom ble eksaminert om sin tro, blant annet ved å måtte svare på 25 spørsmål. Fra 1624 var det dødsstraff for å være katolikk i Danmark-Norge. Og den som spottet Gud måtte i følge Christian den 5. norske lov (1687) lide en ublid skjebne, da tungen ”… levendis af hans Mund udskæris, dernest hans Hoved avslais (avhugges) og tillige med Tungen sættis paa en Stage.”

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, den politisk sett mest liberale i hele Europa, valgte til slutt Eidsvollsmennene å holde fast på den religiøse ensrettingen. Grunnlovens §2 kom til å lyde: «Den evangeliske-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpliktede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Sakte, men sikkert, og etter mye kamp, løsnet etter hvert statens grep om menneskenes livssyn og tro. I 1843 fikk katolikkene i Oslo rett til å organisere en egen menighet. To år senere kom Dissenterloven, som sa at norske borgere nå kunne melde seg ut av statskirken og på visse betingelser etablere andre kristne trossamfunn under offentlig kontroll. Og i 1851 fikk jøder adgang til riket, ikke minst takket være Henrik Wergelands utrettelige kamp.

Men vi måtte fram til 1897 før forbudet mot munkeordener ble opphevet. Unntatt for jesuittene. Grunnlovens forbud mot jesuitter ble stående helt fram til 1956, da det ble vedtatt opphevet med 111 mot 31 stemmer. Så endelig, i 1964, ble prinsippet om religionsfrihet tatt inn i Grunnlovens § 16: «Alle innbyggjarane i riket har fri religionsutøving.”

Dialog er ikke lettvint relativisme

Jeg har tatt med denne lille historiske oversikten for å minne om hvor mange århundrer det har tatt oss fra å være et religiøst autoritært samfunn med bare én tillatt religion, til å bli en livssynsmessig pluralistisk nasjon. Det er dette livssynsåpne samfunnet, dette mangfoldet vi feirer her i kveld, på FN-dagen. For det var i dag, den 24. oktober 1945, at FN-pakten trådte i kraft. Da hadde 50 medlemsland underskrevet erklæringen, som innledes med de kjente ordene: «Vi De Forente Nasjoners folk er bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe, som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten.» Denne dagen, som er blitt feiret siden 1948, skal minne oss om at verden er vårt felles hjem og at vi må lære å leve sammen med vår forskjellighet. I dag er Norge et FN i miniatyr. Det samme er Lillehammer. Mennesker fra 68 forskjellige nasjoner bor i byen vår. Det er viktig at vi møtes; at vi snakker med hverandre, ikke om hverandre; at vi lytter til hverandre.

Når jeg møter mennesker med en annen kulturbakgrunn og et annet livssyn, oppdager jeg tre ting. For det første: likhetene. Vi deler alle en felles erfaring om det å være menneske. Vi sover og puster akkurat likt; vi trenger alle mat og drikke, klær og hus; vi oppdrar barn og arbeider; vi rammes av sykdom og sorger; vi eldes og dør.

Men jeg oppdager også forskjellene – i skikker, tenkemåte og væremåte. I en norsk barnesang synger vi om at «meget er forskjellig, men det er utenpå». Det er en tvetydig strofe. Riktig i den forstand at vi alle er mennesker, og at menneskeverdet er knyttet bare til dette ene faktum. Men det er og blir galt, hvis vi med dette mener at vi egentlig også er like inni. Vi er minst like forskjellige inni som vi er utenpå. Det er dette som noen ganger gjør det vanskelig å leve sammen. Det er dette som gjør det nødvendig å øve oss i å leve sammen. Det er dette mangfoldet som gir et sant bilde av den verden vi lever i – og for alltid vil leve i.

Det tredje jeg oppdager når jeg møter mennesker med en annen kulturbakgrunn og et annet livssyn, er meg selv. Det er i møtet med andre vi lærer oss selv å kjenne, for intet øye ser seg selv. Mitt møte med mennesker fra det tidligere Jugoslavia har tvunget meg til å spørre: Hvem ville jeg ha vært, hvis jeg hadde hatt deres opplevelser og erfaringer? Hvordan ville jeg ha tenkt hvis jeg hadde vært serber i Vukovar, kroat i Mostar eller bosnjak i Sarajevo? En større forståelse for andre, blir ofte også en dypere erkjennelse av meg selv, av at jeg kunne ha vært den andre.

Dette er ikke det samme som lettvint relativisme eller at vi senker kursen på egne verdier. Det betyr ikke at vi skal gå rundt forkledd som hverandre. Det betyr ikke at jeg i slapp ettergivenhet oppgir det jeg holder for sant og rett, hvis ikke sterke grunner overbeviser meg. Men det betyr en innsikt om at mine erfaringer er mine, og at andre har andre erfaringer. Jeg vil anstrenge meg for å forstå deres tenkemåte. Ikke for ukritisk å overta den, men for å få et sannere bilde av livet og verden.

Dialogens århundre er foran oss

Det 20. århundret var århundret for massekommunikasjon og masseutdannelse, telegraf og telefon, radio, film og fjernsyn, datateknologi. Det var århundret for Folkeforbundet og FN, for bedre utdanning og økt levealder. Men det var også voldens århundre, Verdun, Auschwitz og Hiroshima, Srebreniza. Beruset av økonomiske og teknologiske framskritt drepte vi i det 20. århundre flere av våre artsfrender enn vi har gjort i alle tidligere århundrer til sammen. Humanitet og barbari eksisterte side om side, folkestyre og folkemord, menneskerettigheter og massedrap. Side om side.

Dette århundret må bli dialogens århundre. Århundret da vi virkeliggjør FNs visjoner og idealer. Eller som det heter i UNESCOs konstitusjon: «Siden krigen begynner i menneskenes sinn, er det i menneskenes sinn at freden må forankres.» Når vi nå har passer 7 milliarder mennesker på vår lille klode, vet vi at framtida blir et spørsmål om «co-existence or no existence».

I kveld vil dere få lytte til en mosaikk av ord og toner, blant annet hentet fra tradisjonene til ulike religioner og livssyn. Jeg håper vi kan sette oss tilbake, lytte, åpne oss og undres. Ja, kanskje også lære noe av hverandre. For som Hans Küng, sveitsisk teolog og president for stiftelsen Weltethos, så ofte pleier å si: ”Det blir ikke fred i verden, før det blir fred mellom religionene. Det blir ikke fred mellom religionene, før det blir dialog mellom religionene.”

Denne kvelden er et bidrag til denne dialogen.

Innlegget ble holdt av Inge Eidsvåg ved markeringen av FN-dagen 2017 ”Sammen for fred”, på biblioteket i Lillehammer, 24. oktober 2017.

Inge Eidsvåg er tidligere lærer og rektor ved Nansenskolen og har vært ansatt på Nansen Fredssenter. Han tok initiativet til opprettelsen av Nansen Fredssenter. Han er utdannet historiker og har skrevet en rekke bøker.